Integritet, troverdighet og uavhengighet er grunnbegreper i enhver journalists og kritikers virke. Kritikeren spiller en rolle som meningsytrer i det offentlige, og målet har vært at ytringene skal være faglige og så langt som råd uavhengige av maktstrukturer og økonomi.
To sentrale utfordringer preger kritikernes situasjon i 2009. Parallelt med at kulturuttrykk brer om seg, er det i dag begrenset plass til kritikk i avisen. I juni i år forsøkte det danske Betty Nansen Teateret selv å søke etter kritikere, i mangel på kritisk vurdering av stykkene sine. Også norske kulturinstitusjoner – og særlig de som befinner seg utenfor de største byene – har problemer med å få kritikker.
Med internetts ekspansjon er forutsetningene for kritisk samtale i det offentlige endret. Blant annet er det kommet til en mengde blogger, hvor eieren driver subjektiv meningsytring rundt segmenter av samfunnet. En blogger kan opptre uavhengig av redaktør- og vær-varsom-plakaten, og presseetikken utfordres. Kritikerlaget ønsker å diskutere disse utfordringene, konsentrert rundt følgende spørsmål:
1) Er kritikeren en vesentlig stemme i offentlige debatter? Hva har kritikeren å bidra med i faglige debatter, og i hvilken utstrekning foregår slike i offentlige medier?
2) Trenger vi etablerte medier for å sikre kritikkens uavhengighet? Når nettsteder som Amazon.com får sine brukere til å skrive lange og ofte kunnskapsrike anmeldelser, hva skal vi da med den etablerte kritikeren? Hvilken autoritet tillegger vi kritikere, og er det faglig dyktighet eller det mediet kritikeren er virksom innenfor, som er bestemmende for denne?
3) Når avisene ikke lenger har råd til å sende kritikere til festivaler og utstillinger, er det da et gode at institusjoner selv legger til rette for at kritikere skal kunne besøke deres arrangementer, eller går dette på kompromiss med kritikerens integritet?
KJØR DEBATT
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar